Bør jeg droppe å kjøpe meg ny Playstation, eller si til barna at de får klare seg med mat annenhver dag en stund?

La oss si jeg er en familiefar, som hadde gledet meg til å kjøpe meg den nye Playstation Pro. Men samme dag jeg skal kjøpe den, så ryker vaskemaskina!

Bør jeg da droppe ny konsoll (jeg har jo tross alt vanlig Playstation 5 fra før, og lider ingen nød), eller si til barna “Vi må jo ha vaskemaskin – så det blir bare mat annenhver dag i en periode”?

Noen vil kanskje si at det er forståelig at “Far har lyst på nytt leketøy”. Men kanskje det ikke er tida for dette når man har fått en annen uforutsett utgift man ikke har råd til å dekke, ved mindre man gjør andre kutt som går utover mer utsatte familiemedlemmer.

Det er denne scena vi ser utspille seg i Oslo nå.

Bydelspolitikere i hele byen blir nå tvunget til å gjøre svært smertefulle kutt – som jo ofte går utover dem som trenger mest hjelp. Byrådet skylder på at regjeringas nye kommune-fordelings-politikk har gjort at Oslo har mindre å rutte med. Og selv om regjeringa har satt et lite plaster på såret her nå, så er jeg enig i denne kritikken. Men byrådet mister all medfølelse og troverdighet når de tviholder på å likevel kutte eiendomsskatten.

Noe av tallgrunnlaget:

Før det nevnte plasteret, var det snakk om at regjeringas grep tok bort 452 millioner i året. I 2022 fikk Oslo kommune inn 1,7 milliarder i eiendomsskatt.

Så skatten byrådet vil kutte, er altså ca. 3,75 ganger så mye som regjeringas grep. Likevel peker de bare på andre.¹

FrP har nylig brutt budsjettforhandlingene med byrådet – blant annet begrunnet med at det ikke satser nok på eldreomsorg. De skylder også på at eiendomsskatten ikke kuttes raskt nok – uten at de klarer å se at de kunne fått en del eldreomsorg for 1,7 milliarder.²

“Men det er dyrt å bo i byen vår – særlig om man er en barnefamilie. Så det er viktig å kutte i eiendomsskatten.”

Når det gjelder utfordringene vi har i denne byen, så må det å kutte eiendomsskatten være rekord i manglende treffsikkerhet…

Og igjen så må vi ta oss tid til å se på det faktiske tallgrunnlaget. For noe som er påfallende, er at de som argumenterer for eiendomsskatt som regel utelater å fortelle om hvilke summer vi snakker om her. Og dette gjør det forståelig at folk tenker at “eiendomsskatten flår vanlige folk”, eller noe lignende.

Jeg har en leilighet til litt over 4 millioner – og dette gjør da at den er for dyr til å en vanlig sykepleier kan få kjøpt den. Jeg er altså heldig – men er likevel et stykke unna å betale noe som helst i eiendomsskatt.

Jeg vet jo ikke noe om bosituasjonen til du som leser dette. Men jeg vil tippe du er enig i at man kan få seg en ganske grei bopæl for, for eksempel, 6,85 millioner kroner – selv i Oslo! Og har du en slik, vil du betale nøyaktig 0 kroner i eiendomsskatt.³

Har du råd til å skaffe deg leilighet til 9 millioner, så vil du faktisk få eiendomsskatt. Da må du ut med hele 375 kroner i måneden! Dette er ganske nøyaktig halvparten av hva du må gi for å se Premier League, og ikke noe som burde velte budsjettet til noen som kan kjøpe eiendom til nesten tosifra millioner.

Det kan jo være du absolutt ikke kan tenke deg å bo i noe under 20 millioner. Jeg klarer ikke helt å forestille meg hvordan det er å ha så mye penger (jeg er jo bare en vanlig lærer) – men jeg vil tippe det da er mulig å betale 2.500 kr i måneden i eiendomsskatt.⁴ Hvis ikke hadde det kanskje ikke vært en lidelse å bo i en leilighet til 18 millioner i stedet? De 2 ekstra millionene kan dekke eiendomsskatten i over 77 år!

Jeg sier ikke at det ikke finnes noen som eiendomsskatten er svært uheldig for (og ikke bare “irriterende”). Men jeg ville mye heller gått inn og sett på løsninger for disse særtilfellene.

Mer treffsikre forslag

Hvis jeg har forstått det riktig, så har kommunene anledning til å subsidiere kommunale avgifter med egne budsjetter. Så hvis man ville brukt 1,7 milliarder på å gjøre noe med boutgiftene, hva med å senke avgiftene for alle? Dette ville jo også gagnet dem med dyr eiendom – men hvorfor prioritere noe så dyrt som kun treffer dem?

Hvis man vil gjøre noe for den opplevde økonomien til barnefamilier, hvorfor ikke gjøre noe som faktisk er retta mot disse? (Som billigere AKS, støtte til fritidsutgifter, bedre skoleøkonomien, osv.) Å kutte i eiendomsskatten vil jo hjelpe en singel mann i en leilighet til 12 millioner – men ikke en barnefamilie i en leilighet til 5 millioner.

Jeg synes også det er utrolig lite treffsikkert å ville bedre økonomien til dem som leier, gjennom å gi lavere skatt til utleier, og håpe at de senker leia deretter. Kanskje heller styrke tiltak for at flere av dem som ønsker å eie egen leilighet får muligheten til dette? Eller å bygge leiligheter på noen av de mange stedene kommunen har sagt utbyggere får lov til å bygge, men som de ikke gidder fordi de ikke tjener nok der?

Forebygningens kraft

Ofte det første som ryker, når det må kuttes, er det samme som er det mest effektive – nemlig forebygging. Andreas Slettholm hadde nylig et innlegg som berører dette, og der var det et interessant sitat, hvor jeg stussa veldig over konklusjonen:

Og selv om Søndre Nordstrand treffes av økt sosialhjelp og økte utgifter til barnevern, gjelder jo det også mange andre bydeler. Søndre Nordstrand er ikke alene om å ha mange med vanskelige levekår. Men Alna bydel har tilpasset driften til tidligere budsjetter. Dermed smerter det ikke like mye å kutte nå.

Også der økte sosialhjelpsutgiftene. Men på barnevernsfeltet skiller de lag med Søndre Nordstrand: «Færre omfattende og kostnadskrevende tiltak er i hovedsak et resultat av et langsiktig og godt forebyggende arbeid over flere år», står det i årsberetningen for å fjor.

Det er altså mulig både å drive forebygging og å holde budsjetter.

Andreas Slettholm

For meg virker det som om det Alna viser, er at å prioritere forebygging fører til lavere utgifter i framtida. Og at lærdommen heller er viktigheten av å ikke kutte i dette, selv om man ligger litt bak i løypa foreløpig (som Søndre Nordstrand).

Sitater fra byrådet (som kunne gitt mening):

De krevende økonomiske tidene som Oslo og andre norske kommuner nå står i er kanskje ingen naturkatastrofe, men det er likevel noe vi må forholde oss til og som krever at vi reduserer utgiftene våre.

At Arbeiderpartiet hverken i regjering eller her i Oslo har forstått hvor krevende det nå er å få kommuneøkonomien til å gå i hop, sier litt om hvilken virkelighet det partiet lever i.

Hallstein Brecke (V), til Aftenposten

På neste års budsjett foreslår byrådet et rammekutt for alle bydeler på 0,8 prosent. Det gjør vi fordi Oslo er nødt til å stramme inn når vi opplever trange økonomiske tider med økt rente, høyere inflasjon og en regjering som tar enda mer av Oslos skatteinntekter.

Erling Lae Solberg (H), til Aftenposten

Dette hadde vært et helt uproblematiske, og kanskje til og med overbevisende, utsagn, hvis ikke Brecke og Lae Solberg også holder fast på at kommunene må fjerne 1,7 milliarder i inntekter.

Jeg skjønner at dere har lovet ny Playstation – men dere har ikke råd! Eller, dere tar dere råd, ved å ofre seniorsentre, fritidsklubber og barnevern… Og jeg forstår ikke hva som får noen til å velge dette, framfor å stå i stormen ved å ikke få gjennomført valgløftet om kutt i eiendomsskatten. Dere har jo allerede øvd mye på å sende skylda til regjeringskontorene!