Umulig

Når jeg ser at det er noe
jeg ikke vet hvordan man gjør,
har jeg, selv om jeg ikke har gjort det før,
klokketro på at dét bare er midlertidig.
For det er presedens
for å anta at dette bare en framtidig
ferdighet jeg kan bruke mens
jeg lærer neste -
og dette gjelder det meste.

Men å skjønne at bussen
går 18:14, og det tar 9
minutter å gå til stoppet,
at jeg ikke bare kan hoppe
over at middagen tar litt tid,
og at den ikke kan tas i samme slengen -
å huske på jussen,
og at det står i grunnloven at jeg
fortjener skeive blikk
om jeg tar med fiskegratengen
på kollektivtrafikk,
og at jeg derfor måtte
starte å spise før 17:58,
er helt umulig.

Jeg kan komme på 400 idéer
på like mange sekunder.
Og selv om kjernen
kanskje aldri munner
ut i noe håndfast,
kaster hjernen
min ut et såpass
stort nett av ledninger,
at vi vinner NM i gjemsel,
og finner koblinger
til ting andre har begravd under
et berg av glemsel.
Og når et gjennombrudd
rett og slett
viser seg å bare være et skremmeskudd,
kan jeg, som en hakkespett,
utrettelig
dunke hodet mot et skrekkelig
hardbarka problem.

Men å takle at nå må vi gå
videre, og at dette ikke
er problemet som er mest
nødvendige å løse akkurat nå,
skjønne at folk flest
helst
vil gjøre noe ferdig iblant,
og å ikke alltid henge seg opp i det siste vi fant,
innse at noen ting kan vi ikke gjøre noe med,
at jeg klatrer opp feil tre,
det er helt umulig.

Jeg kan stå i et rom
med 28 halvutvikla hjerner tett-i-tett,
og få dem til å aldri glemme
at også små stemmer
har både sang- og stemmerett,
Og selv om jeg synes noe er lett,
forstår jeg alle måtene det kan være vanskelig -
og jeg kan få dem til å forstå
at tall ikke trenger å være så
fryktelig.
Og jeg kan fange
opp når noen føler seg fanga,
og at dette er alt for mye å få i fanget -
enten fordi de er småsyke,
eller fordi de ikke vet om de i ettermiddag,
nok en gang, må lage middag
til småsøsknene.

Men å hindre at mine egne tanker totalt
overdøves av 28 000 usikre tanker
fra overalt
(om å ikke passe inn,
om at det nok vanker
stygge blikk de må vasse i,
om det er var gym- eller TikTok-prestasjonen
som gjorde at invitasjonen
til overnattinga i helga uteble,
om å ikke se
om det var noe de gjorde,
som tilsier at de fortjener å bli kalt hore,
om å skjønne at de må håndtere en bråte
slag og spark
om noen skulle se de gråte,
om å bruke prøve-tida
på å bare skrive av
spørsmålene, for å ikke levere et blankt ark,
om å akseptere
at du aldri kommer til å prestere,
at voksne kun ønsker å se deg falle,
og aldri vil være noe anna
enn skapninger skapt for å gjøre deg forbanna,
ved å minne deg på at alt du gjør,
og er, er feil, og at du bør,
én gang for alle,
gi opp å bli likt,
og at det, tross alt, også er verdi i frykt),
å leve med å ikke få lov til
å ta fatt
(for dét har vi ikke råd til
siden vi ikke vil ha eiendomsskatt),
å leve med at 28 nervesystemer
sender engasjerte, nysgjerrige, irriterte, vakre, vaklende,
triumferende, og kvisete signaler rett inn på mitt,
er min kryptonitt,
og er helt umulig.

Jeg kan dele ut “Nobelpris i menneske”
til alle som fikser
det jeg ikke klarer. Og jeg trikser
med regnskapet
til jeg ender opp med så mye gjeld,
med evigvarende inflasjon,
at jeg aldri klarer å tette gapet.
Og jeg kan ta enhver kvalitet
ved med selv,
og forkaste den som en kuriositet -
som jeg i beste fall
gir samme kjærlighet
som en installasjon
i foajéen på et universitet.

Men å gi meg selv fred,
og lov til å ha tro på
at jeg kan finne et sted
hvor jeg kan få være god
på det jeg er god på,
er helt umulig.