Back to top

Grublerier

    Mål

    Jeg vet jeg alltid pleier å stå i mål
    – og at dét nok har blitt en hvilepute.
    Men jeg lurte
    på om jeg, for en gangs skyld
    kunne få spille ute.
    Ikke at jeg tror det vil løse alle vanskene.
    Men sekstenmeteren har blitt ganske trang,
    og henda er så klamme
    inni hanskene.

    Jeg vet jeg aldri pleier å spille der framme.
    Men jeg trenger å vite hvordan gresset
    er på den andre banehalvdelen.
    Å kunne få sjansen
    til å løpe fritt, uten å måtte stresse
    med at jeg må være sisteskansen.

    Jeg ønsker ikke å tråkke på noen tær!
    Men det kan være ganske ensomt bak i her.
    Så selv om jeg nok er best som keeper,
    drømmer jeg om å få spille hengende
    spiss – mens noen andre passer stengene.
    (Eller i det minste spille sweeper.)

    Men gamle vaner er vonde å venne
    – så det kan jo hende
    jeg ender opp med å ta ballen med hendene.
    Det blir nok litt kål,
    vil jeg tippe.
    Og jeg vil jo nødig svikte et helt lag!
    Men jeg er så lei av å gå på tomgang.
    Så likevel så lurer jeg på om jeg, i dag,
    kunne få slippe
    å stå i mål,
    i alle fall i én omgang.

    Albatross

    Jeg har fått meg min første uvenn.
    Han er tre meter lang,
    men
    selv om han kommer flyvende gang på gang,
    er det ingen andre som ser ham.

    Men jeg vet, at hvis det hadde vært fritt fram,
    ville vi slite,
    og alt hadde blitt kaos.
    For jeg vet, at leiligheten vår,
    og livet vårt, er altfor lite
    til å også romme en albatross.

    Det er derfor jeg bruker
    så mye krefter, på å holde ham unna.
    Selv om det nesten sluker
    meg, vil jeg passe på at ikke vi drukner, i en foss
    av fjær og dritt,
    fra en albatross.

    Og jeg vet at jeg blir litt
    stille i blant – og kortere mot deg enn jeg bør.
    Men det er fordi jeg kjemper, med nebb og klør,
    mot en fugl jeg vet du ikke ser.
    Men nå orker jeg snart ikke mer.
    For jeg er så lei, av å veive med armene,
    og å ikke kunne stå med rakk rygg
    – som om jeg var Johan Olav Koss.
    Sånn ting er nå, er ikke liv laga…
    Så kanskje jeg, når jeg blir utrygg,
    og hører vingeslaga,
    kan få hviske “albatross”.

    Kanskje dette kunne blitt både mitt og ditt?
    Og jeg skjønner at det kan høres ut som om det ikke monner
    – men jeg har funnet ut av han ikke kommer
    (like ofte) hvis vi kan høre på litt
    roligere musikk i bilen vår.
    Eller hvis vi husker å skru på kjøkkenvifta når
    vi laget mat – og er like iherdige
    på å skru den av igjen når vi er ferdige.
    Andre ganger, selv om jeg vet det er en kort strekning,
    trenger jeg bare hjelp med å søke dekning.
    Og at du vet at det ikke
    er deg jeg gjemmer meg for, når jeg får dét blikket.
    (I alle fall ikke nå lenger.)

    Og jeg vet at det jeg ber om er ting de fleste ikke trenger.
    Men jeg forsøker å tenke at det ikke er rart,
    siden det å bli jaga av et slikt fjærkre, tross
    alt ikke er noe alle har erfart.
    Og tenk så fint – hvis jeg kunne brukt energien på oss
    i stedet for å sloss
    med en albatross.

    Vei

    La oss bygge en vei
    fra din ås til min hei.
    Jeg trenger den ikke i dag.
    Men, sånn for framtida,
    kunne det gjerne vært litt
    enklere, enn sånn det har blitt,
    å komme seg fra meg til deg
    uten master i o-fag.

    Og vi er jo på lag!
    Så la oss bygge en vei,
    hvor jeg får lov til å si «Nei»
    — selv om jeg egentlig sa «Ja»
    i går. (Som jo var sant da!)
    For noen ganger jeg snu…

    Kan det ikke være en passasje,
    hvor jeg, og du,
    kan be om hjelp,
    selv om vi ikke har fortjent det.
    Og kan det ikke være sånn,
    at du, uten noen videre staffasje,
    kan gi meg en varm hånd
    på skuldra når jeg blir litt for mye.

    Jeg tror det kunne vært lurt å fornye.
    For akkurat nå ser jeg bare torner og kratt,
    og alt er så bratt,
    når jeg vil fortelle deg
    om hva som foregår inni meg.

    For, til tross
    for alt det beklagelige,
    vil jeg at reisene mellom oss
    skal være mange, og behagelige.
    Så for å sikre hjemmeseier,
    synes vi skal finne fram svovel og salpeter,
    og legge fundament for mange veier
    — så dørstokkmila blir en millimeter.

    Formel 1

    Jeg tenker mye
    på om en formel 1-bil,
    er verdens beste,
    eller verdens verste bil.

    For, med nye
    racing slicks, og klar bane,
    er den det perfekte instrument for å gli
    gjennom livet — som et akebrett.
    Og med hjelp av et
    vel-olja team, trenger den bare
    to sekunders pause,
    før den på ny kan klare
    å hause
    opp publikum,
    mens den setter nye rekorder.

    Men livet har fartsdumper.

    Og det er lett å kjøre seg vill,
    når man ikke er Damon Hill.
    Og selv den minste ujevnheten,
    sender hele herligheten
    ut av kontroll — med mange såra.
    Det viser seg, at farta man får av
    å ikke har mønster i dekka
    kan ha dekka
    over visse svakheter
    ved håndtering av ulendt terreng
    og det å lage fiskegrateng.

    For når alt er bygd for bånn gass,
    hvor får da barnevogna plass?

    🌱 Idéer til kommunikasjon og samarbeid i skolen

    I det siste har jeg snakka litt med en gammel sjef/venninne (la oss kalle henne Lise), om hvordan man kan legge opp kommunikasjonskanaler og samarbeid i skolesammenheng. Så jeg har valgt å samle en del av tankene i dette innlegget! Noen nærliggende tanker resulterte også i innlegget om Praksis-regnbuen nylig.

    Noe av dette er basert på ønsker og tanker hun hadde. Jeg baserer meg også på at de skal bruke Microsoft Office-pakka. Det er noen detaljer rundt ting som Teams-kanaler og klassenotatblokker jeg ikke er helt sikker på. Så mottar gjerne kommentarer fra folk som har brukt dette mer enn meg! (Eller andre, for så vidt.)

    Mitt utgangspunkt er som en teknisk interessert lærer (så ikke skoleleder) — med flere drømmer og idéer enn det jeg har fått testet i praksis. Men jeg har tenkt mye på dette, og erfart en del ting jeg ikke synes har virka så godt, så håper likevel idéene kan være nyttig for noen. Jeg har også forsøkt å lage et system jeg tenker skal fungere for alle — og ikke bare teknisk interesserte.

    Med andre ord, gjør deg klar for ukvalifisert synsing!


    Planlegg kommunikasjonskanaler

    Det kan være lurt å planlegge, og skriftliggjøre, hvor (og hvordan) ulike former for kommunikasjon skal forekomme. Her har jeg prøvd å illustrere mange av kommunikasjonskanalene som kan være relevant for en skole:

    Teams har en del funksjoner og fordeler som gjør at man bør legge opp til at ingen intern kommunikasjon skal foregå per mail eller SMS. Når det gjelder ekstern kommunikasjon, varierer det nok en vel fra kommune til kommune. I Oslo er Skolemelding-appen nyttig, for eksempel.

    Noen punkter man bør gå igjennom:

    Read More

    🌱 Praksis-regnbuen

    Et rammeverk for delt praksis på en arbeidsplass

    Idéen til dette rammeverket dukket opp etter å ha jobba noen år som ungdomsskolelærer - men jeg tror absolutt den kan være nyttig for andre arbeidssituasjoner, og andre sammenhenger man må bli enige om praksis, også!

    Jeg starter rett og slett med modellen:

    Dette er begreper jeg skulle ønske vi hadde når vi diskuterte nye satsinger og praksis, hvordan vi skulle håndtere et nytt 8. trinn, tiltak rundt enkeltelever, osv.

    Read More

    Drone

    Jeg er drone som flyr høyt -
    men langt fra alle andre.
    Og herfra ser jeg ikke at
    båten tar inn vann,
    at hun har mista en tann,
    og at plenen er for lang.

    Og det er ikke mulig å klandre
    noen som ba om bil, men fikk en som
    svever - men la det ikke være noen tvil:
    Her oppe er det ensomt.
    For skyer er ikke særlig til selskap.
    Så du må ta til takke med din egen galskap.

    Det er et spill for galleriet,
    men jeg er på innbytterbenken.
    Føler meg som Blücher:
    alle roper “Senk’n! Senk’n!”
    Men jeg hadde landa om jeg kunne -
    eller aller helst forsvunnet.

    Jeg skulle ønske at ikke alt jeg så
    var det andre ikke ser - men også kunne få
    se at, nå må alle øse, og slutte å sløse
    bort luft på å fly bort fra dette sekundet.

    Men jeg hadde landa om jeg kunne.

    Flyplass

    Lenge før den forrige idéen har letta,
    ruller den neste ut på rullebanen.

    Og før den har har rukket å sette
    på «Fest setebeltene», triller neste
    ut hakk i hel.
    Og før den har har rukket å sette
    på «Fest setebeltene», triller neste
    ut hakk i Helvete - det er hakk i plata.
    Og vi hakke mata passasjerene,
    som skuler på det irriterende
    helikopteret som letter triumferende.

    Radiosignalet er for veikt,
    og bakkemannskapet i streik.
    Og for dem i tårnet, har det tårna seg så opp,
    at flygelederen er gåen,
    og resten har sagt opp.

    Men det er jo ikke lett, da -
    når piloten som er preppa på “propellfly til Oppdal”,
    brått får i oppdrag å mellomlande på Månen.

    Fanga

    Jeg skulle gjerne ha starta på middagen -
    og jeg prøver ikke å hale
    ut tida, men jeg sitter fanga i Tårnet i Hanoi.
    Og jeg kan (så vidt) kan se deg, ut av den lille ruta,
    men de bant
    meg fast. Og jeg får ikke komme ut før jeg finner ut av
    hvilken av vaktene som snakker sant,
    og flyvehastigheten til en svale.

    Jeg skulle gjerne ha starta på middagen…
    Men celledøra skal få et malingstrøk,
    og fargen de har valgt være en spøk -
    for den passer absolutt ikke til steinveggen og jordgulvet.
    Og uten at jeg ser at de har noen gode grunner,
    har de ikke tenkt å skrape før de grunner -
    jeg kan jo ikke la dem holde på med dette tullet!

    Og jeg skulle gjerne har starta på middagen…
    Men bødlene prøver å få på plass en fagforening,
    for å få økser uten sprekker,
    og for å få dekka arbeidsantrekka,
    som blir fulle av flekker.
    Men ledelsen ønsker ingen bedring,
    og sier, “Nei, det er tida for å kutte”,
    og at de må slutte
    å kreve frynsegoder  i tillegg til gleden av å kappe av hoder.

    Så jeg kan ikke starte på middagen helt enda -
    det håper jeg du skjønner.
    For jeg har henda
    fulle, lenge før jeg har funnet ut av
    hvordan man rømmer.

    Angrep

    Vi er under angrep.
    Du må være stille, så de ikke hører oss.
    For de er overalt - og vi er under angrep.

    Og nå må du høre her:
    Det er ikke vi som kjører her -
    vi er bare passasjerer.
    Og kjelkene
    vi sitter på i, sklir om vi vil eller ikke.
    Hører du skrittene på bjelkene
    over oss? Hvordan de marsjerer
    hvileløst fra side til side,
    som om de svever,
    og venter på at vi skal nyse
    eller løpe ut i lyset
    og røpe at vi lever?

    Så når vi våkner, må vi passe på
    å ikke tro at denne
    dagen kan bli annerledes.
    At det er fritt leide,
    at det ikke er noen feide
    mellom oss og dem.
    At dette er en dag
    for å gå opp og frem.
    Nei, du må våkne med ladegrep,
    for vi er under angrep.
    Og de slår til når du minst venter det.

    De slår til
    når noen spør hvordan det står til,
    og du enten må lyve,
    eller nok en gang si
    at du synes det er forferdelig pes
    å puste.
    Og når de ikke klarer å skyve
    bort forferdelsen
    nå du sier at du ikke ser en
    variant av tilværelsen
    du kan håndtere.
    Og at du ikke kan huske
    sist du likte å gjøre
    noe av det du liker å gjøre.
    Men du skjønner at dette
    er flere
    så sykt lei av å høre.

    Og du blir stukket i ryggen,
    når du uforsiktig ser inn i et speil,
    og du bare ser feil,
    og på badet ljomer “Styggen! Styggen!”.
    Og når du kommer over et gammelt bilde,
    av en smilende liten kid,
    og du tenker: “Hva skjedde, lille venn?”
    Og du ser at alle råvarene du hadde,
    har du svidd
    til en ugjenkjennelig, svart klump.
    Og du får ikke lov til å kaste gryta
    og alt tullet,
    starte på nytt, prøve igjen.
    Nei, du må spise kullet
    hver dag, og smile, så de ikke ser
    alt du ødela.
    Og hvis du tror bombardementet
    er over, så lover
    jeg at det så vidt har begynt.
    Og dette abonnementet
    har også, levering på søndag.

    Og de har spioner
    og hemmelige agenter.
    Som prøver å lure deg
    og til å tro
    at du har verdi
    og innimellom får til no’ -
    og til å gå utendørs på dagtid.
    Og spionene henter
    fram noe du fikk til i går,
    som om dét har noe å si
    all den tid
    det tross alt ikke er i går i dag.
    Og vi vet at gode ord (til deg)
    bare er en bjørnetjeneste,
    som ikke har noe
    med din fortjeneste
    å gjøre, og at de som sier dem,
    være uvitende og/eller løgnere.
    Og fienden har også lagt ut bjørnefeller.
    Og hvis du ikke alltid ser ned i bakken,
    med bøy i nakken,
    så hogger de til rundt leggen -
    akkurat i dét du trodde du kanskje
    skulle klare å gjøre noe nytte
    for deg i dag.
    Og du kan ikke bare flytte,
    eller hente,
    ting som kan minne om prestasjoner
    fra fortid eller framtid, og forvente
    at du gjør deg fortjent dagens rasjoner.
    Og vi vet at ingen andre
    kan leve på dine vegne,
    og at alt som teller,
    for å fortjene en nokså ren
    rasjon av oksygen,
    er det du får til aleine.
    Og det burde være mulig
    å ikke være helt ubrukelig,
    selv om du er under angrep.

    Nei, så du må holde deg her inne
    i bunkeren med meg.
    Til tiden er inne,
    og alle har gått lei.

    Umulig

    Når jeg ser at det er noe
    jeg ikke vet hvordan man gjør,
    har jeg, selv om jeg ikke har gjort det før,
    klokketro på at dét bare er midlertidig.
    For det er presedens
    for å anta at dette bare en framtidig
    ferdighet jeg kan bruke mens
    jeg lærer neste -
    og dette gjelder det meste.

    Men å skjønne at bussen
    går 18:14, og det tar 9
    minutter å gå til stoppet,
    at jeg ikke bare kan hoppe
    over at middagen tar litt tid,
    og at den ikke kan tas i samme slengen -
    å huske på jussen,
    og at det står i grunnloven at jeg
    fortjener skeive blikk
    om jeg tar med fiskegratengen
    på kollektivtrafikk,
    og at jeg derfor måtte
    starte å spise før 17:58,
    er helt umulig.

    Jeg kan komme på 400 idéer
    på like mange sekunder.
    Og selv om kjernen
    kanskje aldri munner
    ut i noe håndfast,
    kaster hjernen
    min ut et såpass
    stort nett av ledninger,
    at vi vinner NM i gjemsel,
    og finner koblinger
    til ting andre har begravd under
    et berg av glemsel.
    Og når et gjennombrudd
    rett og slett
    viser seg å bare være et skremmeskudd,
    kan jeg, som en hakkespett,
    utrettelig
    dunke hodet mot et skrekkelig
    hardbarka problem.

    Men å takle at nå må vi gå
    videre, og at dette ikke
    er problemet som er mest
    nødvendige å løse akkurat nå,
    skjønne at folk flest
    helst
    vil gjøre noe ferdig iblant,
    og å ikke alltid henge seg opp i det siste vi fant,
    innse at noen ting kan vi ikke gjøre noe med,
    at jeg klatrer opp feil tre,
    det er helt umulig.

    Jeg kan stå i et rom
    med 28 halvutvikla hjerner tett-i-tett,
    og få dem til å aldri glemme
    at også små stemmer
    har både sang- og stemmerett,
    Og selv om jeg synes noe er lett,
    forstår jeg alle måtene det kan være vanskelig -
    og jeg kan få dem til å forstå
    at tall ikke trenger å være
    fryktelig.
    Og jeg kan fange
    opp når noen føler seg fanga,
    og at dette er alt for mye å få i fanget -
    enten fordi de er småsyke,
    eller fordi de ikke vet om de i ettermiddag,
    nok en gang, må lage middag
    til småsøsknene.

    Men å hindre at mine egne tanker totalt
    overdøves av 28 000 usikre tanker
    fra overalt
    (om å ikke passe inn,
    om at det nok vanker
    stygge blikk de må vasse i,
    om det er var gym- eller TikTok-prestasjonen
    som gjorde at invitasjonen
    til overnattinga i helga uteble,
    om å ikke se
    om det var noe de gjorde,
    som tilsier at de fortjener å bli kalt hore,
    om å skjønne at de må håndtere en bråte
    slag og spark
    om noen skulle se de gråte,
    om å bruke prøve-tida
    på å bare skrive av
    spørsmålene, for å ikke levere et blankt ark,
    om å akseptere
    at du aldri kommer til å prestere,
    at voksne kun ønsker å se deg falle,
    og aldri vil være noe anna
    enn skapninger skapt for å gjøre deg forbanna,
    ved å minne deg på at alt du gjør,
    og er, er feil, og at du bør,
    én gang for alle,
    gi opp å bli likt,
    og at det, tross alt, også er verdi i frykt),
    å leve med å ikke få lov til
    å ta fatt
    (for dét har vi ikke råd til
    siden vi ikke vil ha eiendomsskatt),
    å leve med at 28 nervesystemer
    sender engasjerte, nysgjerrige, irriterte, vakre, vaklende,
    triumferende, og kvisete signaler rett inn på mitt,
    er min kryptonitt,
    og er helt umulig.

    Jeg kan dele ut “Nobelpris i menneske”
    til alle som fikser
    det jeg ikke klarer. Og jeg trikser
    med regnskapet
    til jeg ender opp med så mye gjeld,
    med evigvarende inflasjon,
    at jeg aldri klarer å tette gapet.
    Og jeg kan ta enhver kvalitet
    ved med selv,
    og forkaste den som en kuriositet -
    som jeg i beste fall
    gir samme kjærlighet
    som en installasjon
    i foajéen på et universitet.

    Men å gi meg selv fred,
    og lov til å ha tro på
    at jeg kan finne et sted
    hvor jeg kan få være god
    på det jeg er god på,
    er helt umulig.

    🌱 Blymaling er fantastisk

    Om “Nytte” og “Skade”

    Link to English version

    Hvorfor er folk så negative til å ha bly i maling? Jeg mener, la oss lese på Wikipedia:

    Lead is added to paint to accelerate drying, increase durability, maintain a fresh appearance, and resist moisture that causes corrosion. (…)

    (…) very popular with artists because of its density and opacity; a small amount could cover a large surface.

    Og om alternativene:

    Titanium white has far greater opacity and tinting strength than lead white, and it can easily overpower most other pigments if not mixed carefully. Titanium white has been criticised for leading to “chalkiness” in mixtures.

    Zinc white dries slowly and creates a relatively inflexible paint film. Critics of the pigment argue that its use leads to excessive cracking and delimitation, even when used sparingly.

    Så hvorfor alt hatet mot denne fantastiske teknologien?

    Svaret er ganske enkelt: “Nytte” og “Skade” er helt uavhengige faktorer!

    Dette blandes ofte i diskusjoner rundt KI: Folk som er bekymra for de skadelige sidene ved teknologien, sier ofte også at de uansett bare er “ubrukelige hallusinasjons-maskiner”. Og andre svarer på kritikk om skadeomfanget ved å peke på nytten.

    Read More

    Nei, det er ikke "gutter" vi må tilpasse skolen til

    La oss si jeg og en dame er de siste to passasjerene ombord på et fly, og det er to seter igjen: Ett vanlig, trangt sete, og ett ved en nødutgang med god beinplass. Hvem av oss bør få den romslige plassen? Alle vet jo at menn er høyere enn kvinner, så da bør vel jeg få det? Men jeg er “bare” 1,75 meter høy - og hvis kvinnen er Kristine Breistøl, håndballspilleren på over 1,90, så bør selvfølgelig hun få den gode plassen!

    Read More

    🌱 Råd for hvordan du kan unngå å komme til skade for å skape noe

    Link to English version

    Hvis du, som meg, innimellom blir frista til å lage, skrive, tegne, eller på annet vis skape noe eller gjøre noe kreativt, så har jeg heldigvis råd. Mitt problemområde er skriving (av blant annet blogginnlegg) - men forhåpentligvis har det overføringsverdi til de kreative fristelsene du sliter med.

    • Hvis du får en annen idé mens du skriver et innlegg, bør du alltid fullføre denne nye idéen før du gjør deg ferdig med den første. Dette gjelder selvsagt også for idéer du får når du jobber med den andre idéen, osv.
    • Dette gjelder også for idéer innen en idé. Du kan alltid øke omfanget av et prosjekt!
    • Sørg for at alle verkene dine er ditt Magnum Opus.
    • Men, dersom så mye som én liten del av det du har planlagt ikke blir akkurat som du hadde tenkt, bør du forkaste hele greia. Uansett hvor mye arbeids du har lagt i det, og hvor mye verdi det likevel er der.
    • Ikke legg ut noe ved mindre du har klart å belyse en hver nyanse, et hvert bruksområde, og har dekning for alle mulige innvending.
    • Du kan ikke nevne et konsept uten å også forklare alt ved det, i tilfelle noen ikke kjenner til det.

    Read More

    🌱 Apple er ikke grunnen til at jeg kjøper Apple-produkter - disse folka er

    Link to English version

    I rettsaken mot Epic, i denne runda med oppmerksomhet fra EU-politikere, og flere andre ganger, har Apple gjort en ting klinkende klart: De mener all business som skjer på deres platformer er deres fortjeneste - og utviklere er heldige som får lov til å betale neste en tredel av omsetninga deres for privilegiet det er å ha programvare på platformene. Dersom Apple forstår at dette forholdet er gjensidig, så skjuler de det godt!

    Altså, jeg liker all Apple-hardware jeg har. Jeg digger til og med noe av det! Jeg liker også operativsystemene, fokuset på personvern, og måten økosystemet funker sammen. Men jeg tror jeg hadde klart meg greit med en Framework-laptop, Asus-telefon og Sony-propper også! Det er ikke tinga Apple selv lager og gjør som er hovedgrunnen til at jeg kjøper Apple-produkter. Det er alle de fantastiske tredjepartsutviklerene, som lager strålende programvare for Apple-platformene.

    Read More

    Hvorfor jeg synes Apples bot er grei

    Link to English version

    I går fikk Apple en bot fra EU på €1.84 milliarder — for å ha gjort det vanskeligere for musikkstreamings-tjenester som Spotify å konkurrere.

    Jeg har sett folk si at dette ikke gir mening, siden Spotify har en større markedsandel enn Apple Musc. Men det er ikke dét klagen handler om.

    Greia er at Apple har brukt størrelsen, og den generelle markedsposisjonen deres, for å sørge for at Apple Music har en større markedsandel enn den hadde hatt hvis de måtte konkurrere rettferdig. Apple er 80 ganger så stort som Spotify. For å sette det i perspektiv, så er det samme forhold som et nesehorn og en golden retriever. 1

    Hunden slår kanskje nesehornet på "mengden pels" - men jeg ville likevel ikke kalt den "mektigere".

    Her er noen av de mindre tinga Apple gjør

    Read More

    Min ergonomi-reise: Del 1

    Prolog, og det første skrittet Link to English version Jeg har vært en himla nørd, i hele mitt 34-år-lange liv. Så selvfølgelig har jeg brukt en del tid foran en datamaskin av noe slag, og med et tastatur. Heldigvis har jeg aldri kjent noe ubehag knytta til dette. 1 Jeg vet ikke om det er på grunn av alderen min, eller bare det faktum at jeg har brukt enda mer tid med henda på tastatur i det siste, men nå har jeg ganske vondt i henda.

    Read More

    Maskiner, KI, og verdens viktigste spørsmål

    Link to English version

    Melding fra 2024: Jeg skreiv dette innlegget våren 2023, da KI-verktøy var veldig nye. Siden da har jeg landa på at jeg ikke ønsker å bruke slike verktøy til å skape bilder. Dette innlegget har to av disse, men siden det er kritisk til disse verktøyene (og forklarer litt av grunnen til at jeg for øyeblikket ikke vil bruke dem), så har jeg latt dem stå.

    Først, en forenkla historietime:

    I store deler av menneskers eksistens, har teknologi (ofte i form av maskiner eller verktøy) erstattet manuelt arbeid, og ført til økt produktivitet. Trykkpressa erstatta munker som kopierte opp bøker for hånd, telegrafen reduserte behovet for postbud, maskinelle vever førte til færre og færre arbeidstimer per stoffenhet, og fotografering reduserte antall profesjonelle portrett-malere.

    Vanligvis erstatter ikke teknologien yrkene den påvirker helt. For eksempel er det fremdeles mulig å få seg en skreddersydd dress - men det er en liten del av klesindustrien, og for det meste forbeholdt de rike. Det gamle blir til nisjer, hobbyer, håndverk og/eller kunst.

    En industriell maskin som «printer» impressionistiske malerier.

    Bilde generert av Dall-E.

    Her er noen av de positive følgene av dette:

    Read More

    Problemet med en endringstrøtt lærermasse

    Link to English version

    Jeg skal forsøke meg på noe som egentlig er umulig, nemlig å snakke om en profesjon som en enhet. Det er 77.000 lærere i Norge, og vi er selvsagt veldig ulike. Likevel er det noe som jeg er rimelig sikker en stor del av lærere kjenner på: En trøtthet knytta til endring som initieres utenfor profesjonen. Pendelen svinger fra den ene til den andre sida, og metoder og løsninger presenteres som nye, selv om de var det store også for 30 år sida. Det har derfor, forståelig nok, utvikla seg en holdning blant mange lærere om at man er møkklei av at andre skal komme og mene noe om hvordan vi gjør jobben vår - en jobb vi har tatt mange års høyere utdanning for å bli kvalifisert til, og som mange har årevis med erfaring i.

    Men dette er skrevet om mange ganger før.

    Jeg vil prøve å peke på et problem dette har ført til. Jeg tror nemlig lærerprofesjonen har blitt ganske endringsresistent.

    Read More