ADHDikt
Ønskeliste
Jeg vet jeg ikke har vært snill
(nok) i år.
Men, sånn i til-
felle, har jeg likevel
skrevet en ønskeliste.
(Den er lik som den i fjor.)
Jeg ønsker meg fred på jord,
og at alle barn (og voksne, for den slags skyld)
får med seg niste
hjemmefra.
Jeg ønsker meg en ullgenser, som ikke klør,
og noen flere bøker – så jeg får påfyll
av ting jeg skammer meg over at jeg ikke gjør.
Jeg ønsker meg flere kaffikopper,
og å ha det gøy.
Og jeg ønsker meg noen propper,
med støydemping,
som funker for støy
som kommer innenfra,
så jeg ikke må sette på podkast
bare jeg skal ut med søpla.
Jeg ønsker meg en ukedag til,
hvor jeg kan gjøre hva jeg vil,
så jeg får kommet ajour med røkla.
Jeg ønsker meg en telefon-
samtale jeg ikke trenger å grue meg til.
Jeg ønsker meg et speil,
med en fyr inni jeg kan være mild
mot, som har færre feil
og vil være på lag.
Jeg vet jeg ber
om litt mye – men jeg ønsker meg
en middelmådig dag,
som var hverken mer
eller mindre enn den skulle være.
Jeg ønsker meg interesser
som ikke er så sære.
Jeg ønsker meg abonnement
på skamløst engasjement.
Jeg ønsker meg ord jeg bare raska
sammen idet jeg sa dem.
Jeg ønsker meg en leilighet
jeg kan være fornøyd med å ha vaska
selvom
jeg burde gjort det mye tidligere.
Jeg ønsker meg øyne som innimellom
holder kjeft om hva de ser,
og som kan lukkes på begge sider.
Jeg ønsker meg lavere tempo
og en motor som ikke har så høy hastighet
at jeg må slure for å tåle kontakt med andre.
At jeg ikke må bedøve for å berøre.
Jeg ønsker meg en idé
det ikke gjør så vondt å ikke gjennomføre.
Eller, aller helst trening
i å ha færre idéer,
og godet
å ikke ha en mening.
Jeg ønsker meg én tanke om gangen.
Et hodet
som ikke er som om noen har satt
alle TV-ene på utstillinga på hver sin kanal.
Jeg ønsker meg en enkel oppgave,
som jeg kan bruke mindre energi på å gjøre,
enn jeg bruker på å kave
og å ikke røre
den.
Jeg ønsker meg en indre klokke som går helt
riktig – som bruker 12 timer på én runde,
og som har tallene og streken jevn fordelt,
sånn nogenlunde.
Jeg ønsker meg en vane,
som er god for meg,
som jeg ikke stritter
imot, og som ikke barer varer i korte snutter.
Jeg ønsker meg ti minutter
hvor jeg bare sitter.
Jeg ønsker meg seng som frister
på kvelden. Og en uthvilt morgen,
med et lass
av pannekaker, avis og oolong.
Jeg ønsker meg en plass
som passer noen med min fasong.
(For det er så slitsomt å alltid
måtte trekke inn hjernen.)
Jeg ønsker meg et øyeblikk
helt uten innbilte farer,
og hvor det travleste som skjer
er skyer som langsomt klarner.
Et øyeblikk hvor susinga i trærne
ikke overdøves av tanker som farer,
og hvor den sterkste følelsen er vinden
som snitter huden.
Jeg ønsker meg stillhet
som består.
Jeg får være litt snillere neste år…
Mål
Jeg vet jeg alltid pleier å stå i mål
– og at dét nok har blitt en hvilepute.
Men jeg lurte
på om jeg, for en gangs skyld
kunne få spille ute.
Ikke at jeg tror det vil løse alle vanskene.
Men sekstenmeteren har blitt ganske trang,
og henda er så klamme
inni hanskene.
Jeg vet jeg aldri pleier å spille der framme.
Men jeg trenger å vite hvordan gresset
er på den andre banehalvdelen.
Å kunne få sjansen
til å løpe fritt, uten å måtte stresse
med at jeg må være sisteskansen.
Jeg ønsker ikke å tråkke på noen tær!
Men det kan være ganske ensomt bak i her.
Så selv om jeg nok er best som keeper,
drømmer jeg om å få spille hengende
spiss – mens noen andre passer stengene.
(Eller i det minste spille sweeper.)
Men gamle vaner er vonde å venne
– så det kan jo hende
jeg ender opp med å ta ballen med hendene.
Det blir nok litt kål,
vil jeg tippe.
Og jeg vil jo nødig svikte et helt lag!
Men jeg er så lei av å gå på tomgang.
Så likevel så lurer jeg på om jeg, i dag,
kunne få slippe
å stå i mål,
i alle fall i én omgang.
Albatross
Jeg har fått meg min første uvenn.
Han er tre meter lang,
men
selv om han kommer flyvende gang på gang,
er det ingen andre som ser ham.
Men jeg vet, at hvis det hadde vært fritt fram,
ville vi slite,
og alt hadde blitt kaos.
For jeg vet, at leiligheten vår,
og livet vårt, er altfor lite
til å også romme en albatross.
Det er derfor jeg bruker
så mye krefter, på å holde ham unna.
Selv om det nesten sluker
meg, vil jeg passe på at ikke vi drukner, i en foss
av fjær og dritt,
fra en albatross.
Og jeg vet at jeg blir litt
stille i blant – og kortere mot deg enn jeg bør.
Men det er fordi jeg kjemper, med nebb og klør,
mot en fugl jeg vet du ikke ser.
Men nå orker jeg snart ikke mer.
For jeg er så lei, av å veive med armene,
og å ikke kunne stå med rakk rygg
– som om jeg var Johan Olav Koss.
Sånn ting er nå, er ikke liv laga…
Så kanskje jeg, når jeg blir utrygg,
og hører vingeslaga,
kan få hviske “albatross”.
Kanskje dette kunne blitt både mitt og ditt?
Og jeg skjønner at det kan høres ut som om det ikke monner
– men jeg har funnet ut av han ikke kommer
(like ofte) hvis vi kan høre på litt
roligere musikk i bilen vår.
Eller hvis vi husker å skru på kjøkkenvifta når
vi laget mat – og er like iherdige
på å skru den av igjen når vi er ferdige.
Andre ganger, selv om jeg vet det er en kort strekning,
trenger jeg bare hjelp med å søke dekning.
Og at du vet at det ikke
er deg jeg gjemmer meg for, når jeg får dét blikket.
(I alle fall ikke nå lenger.)
Og jeg vet at det jeg ber om er ting de fleste ikke trenger.
Men jeg forsøker å tenke at det ikke er rart,
siden det å bli jaga av et slikt fjærkre, tross
alt ikke er noe alle har erfart.
Og tenk så fint – hvis jeg kunne brukt energien på oss
i stedet for å sloss
med en albatross.
Vei
La oss bygge en vei
fra din ås til min hei.
Jeg trenger den ikke i dag.
Men, sånn for framtida,
kunne det gjerne vært litt
enklere, enn sånn det har blitt,
å komme seg fra meg til deg
uten master i o-fag.
Og vi er jo på lag!
Så la oss bygge en vei,
hvor jeg får lov til å si «Nei»
— selv om jeg egentlig sa «Ja»
i går. (Som jo var sant da!)
For noen ganger må jeg snu…
Kan det ikke være en passasje,
hvor jeg, og du,
kan be om hjelp,
selv om vi ikke har fortjent det.
Og kan det ikke være sånn,
at du, uten noen videre staffasje,
kan gi meg en varm hånd
på skuldra når jeg blir litt for mye.
Jeg tror det kunne vært lurt å fornye.
For akkurat nå ser jeg bare torner og kratt,
og alt er så bratt,
når jeg vil fortelle deg
om hva som foregår inni meg.
For, til tross
for alt det beklagelige,
vil jeg at reisene mellom oss
skal være mange, og behagelige.
Så for å sikre hjemmeseier,
synes vi skal finne fram svovel og salpeter,
og legge fundament for mange veier
— så dørstokkmila blir en millimeter.
Formel 1
Jeg tenker mye
på om en formel 1-bil,
er verdens beste,
eller verdens verste bil.
For, med nye
racing slicks, og klar bane,
er den det perfekte instrument for å gli
gjennom livet — som et akebrett.
Og med hjelp av et
vel-olja team, trenger den bare
to sekunders pause,
før den på ny kan klare
å hause
opp publikum,
mens den setter nye rekorder.
Men livet har fartsdumper.
Og det er lett å kjøre seg vill,
når man ikke er Damon Hill.
Og selv den minste ujevnheten,
sender hele herligheten
ut av kontroll — med mange såra.
Det viser seg, at farta man får av
å ikke har mønster i dekka
kan ha dekka
over visse svakheter
ved håndtering av ulendt terreng
og det å lage fiskegrateng.
For når alt er bygd for bånn gass,
hvor får da barnevogna plass?
Drone
Jeg er drone som flyr høyt -
men langt fra alle andre.
Og herfra ser jeg ikke at
båten tar inn vann,
at hun har mista en tann,
og at plenen er for lang.
Og det er ikke mulig å klandre
noen som ba om bil, men fikk en som
svever - men la det ikke være noen tvil:
Her oppe er det ensomt.
For skyer er ikke særlig til selskap.
Så du må ta til takke med din egen galskap.
Det er et spill for galleriet,
men jeg er på innbytterbenken.
Føler meg som Blücher:
alle roper “Senk’n! Senk’n!”
Men jeg hadde landa om jeg kunne -
eller aller helst forsvunnet.
Jeg skulle ønske at ikke alt jeg så
var det andre ikke ser - men også kunne få
se at, nå må alle øse, og slutte å sløse
bort luft på å fly bort fra dette sekundet.
Men jeg hadde landa om jeg kunne.
Flyplass
Lenge før den forrige idéen har letta,
ruller den neste ut på rullebanen.
Og før den har har rukket å sette
på «Fest setebeltene», triller neste
ut hakk i hel.
Og før den har har rukket å sette
på «Fest setebeltene», triller neste
ut hakk i Helvete - det er hakk i plata.
Og vi hakke mata passasjerene,
som skuler på det irriterende
helikopteret som letter triumferende.
Radiosignalet er for veikt,
og bakkemannskapet i streik.
Og for dem i tårnet, har det tårna seg så opp,
at flygelederen er gåen,
og resten har sagt opp.
Men det er jo ikke lett, da -
når piloten som er preppa på “propellfly til Oppdal”,
brått får i oppdrag å mellomlande på Månen.
Fanga
Jeg skulle gjerne ha starta på middagen -
og jeg prøver ikke å hale
ut tida, men jeg sitter fanga i Tårnet i Hanoi.
Og jeg kan (så vidt) kan se deg, ut av den lille ruta,
men de bant
meg fast. Og jeg får ikke komme ut før jeg finner ut av
hvilken av vaktene som snakker sant,
og flyvehastigheten til en svale.
Jeg skulle gjerne ha starta på middagen…
Men celledøra skal få et malingstrøk,
og fargen de har valgt må være en spøk -
for den passer absolutt ikke til steinveggen og jordgulvet.
Og uten at jeg ser at de har noen gode grunner,
har de ikke tenkt å skrape før de grunner -
jeg kan jo ikke la dem holde på med dette tullet!
Og jeg skulle gjerne har starta på middagen…
Men bødlene prøver å få på plass en fagforening,
for å få økser uten sprekker,
og for å få dekka arbeidsantrekka,
som blir fulle av flekker.
Men ledelsen ønsker ingen bedring,
og sier, “Nei, det er tida for å kutte”,
og at de må slutte
å kreve frynsegoder i tillegg til gleden av å kappe av hoder.
Så jeg kan ikke starte på middagen helt enda -
det håper jeg du skjønner.
For jeg har henda
fulle, lenge før jeg har funnet ut av
hvordan man rømmer.
Angrep
Vi er under angrep.
Du må være stille, så de ikke hører oss.
For de er overalt - og vi er under angrep.
Og nå må du høre her:
Det er ikke vi som kjører her -
vi er bare passasjerer.
Og kjelkene
vi sitter på i, sklir om vi vil eller ikke.
Hører du skrittene på bjelkene
over oss? Hvordan de marsjerer
hvileløst fra side til side,
som om de svever,
og venter på at vi skal nyse
eller løpe ut i lyset
og røpe at vi lever?
Så når vi våkner, må vi passe på
å ikke tro at denne
dagen kan bli annerledes.
At det er fritt leide,
at det ikke er noen feide
mellom oss og dem.
At dette er en dag
for å gå opp og frem.
Nei, du må våkne med ladegrep,
for vi er under angrep.
Og de slår til når du minst venter det.
De slår til
når noen spør hvordan det står til,
og du enten må lyve,
eller nok en gang si
at du synes det er forferdelig pes
å puste.
Og når de ikke klarer å skyve
bort forferdelsen
nå du sier at du ikke ser en
variant av tilværelsen
du kan håndtere.
Og at du ikke kan huske
sist du likte å gjøre
noe av det du liker å gjøre.
Men du skjønner at dette
er flere
så sykt lei av å høre.
Og du blir stukket i ryggen,
når du uforsiktig ser inn i et speil,
og du bare ser feil,
og på badet ljomer “Styggen! Styggen!”.
Og når du kommer over et gammelt bilde,
av en smilende liten kid,
og du tenker: “Hva skjedde, lille venn?”
Og du ser at alle råvarene du hadde,
har du svidd
til en ugjenkjennelig, svart klump.
Og du får ikke lov til å kaste gryta
og alt tullet,
starte på nytt, prøve igjen.
Nei, du må spise kullet
hver dag, og smile, så de ikke ser
alt du ødela.
Og hvis du tror bombardementet
er over, så lover
jeg at det så vidt har begynt.
Og dette abonnementet
har også, levering på søndag.
Og de har spioner
og hemmelige agenter.
Som prøver å lure deg
og til å tro
at du har verdi
og innimellom får til no’ -
og til å gå utendørs på dagtid.
Og spionene henter
fram noe du fikk til i går,
som om dét har noe å si
all den tid
det tross alt ikke er i går i dag.
Og vi vet at gode ord (til deg)
bare er en bjørnetjeneste,
som ikke har noe
med din fortjeneste
å gjøre, og at de som sier dem,
må være uvitende og/eller løgnere.
Og fienden har også lagt ut bjørnefeller.
Og hvis du ikke alltid ser ned i bakken,
med bøy i nakken,
så hogger de til rundt leggen -
akkurat i dét du trodde du kanskje
skulle klare å gjøre noe nytte
for deg i dag.
Og du kan ikke bare flytte,
eller hente,
ting som kan minne om prestasjoner
fra fortid eller framtid, og forvente
at du gjør deg fortjent dagens rasjoner.
Og vi vet at ingen andre
kan leve på dine vegne,
og at alt som teller,
for å fortjene en nokså ren
rasjon av oksygen,
er det du får til aleine.
Og det burde være mulig
å ikke være helt ubrukelig,
selv om du er under angrep.
Nei, så du må holde deg her inne
i bunkeren med meg.
Til tiden er inne,
og alle har gått lei.
Umulig
Når jeg ser at det er noe
jeg ikke vet hvordan man gjør,
har jeg, selv om jeg ikke har gjort det før,
klokketro på at dét bare er midlertidig.
For det er presedens
for å anta at dette bare en framtidig
ferdighet jeg kan bruke mens
jeg lærer neste -
og dette gjelder det meste.
Men å skjønne at bussen
går 18:14, og det tar 9
minutter å gå til stoppet,
at jeg ikke bare kan hoppe
over at middagen tar litt tid,
og at den ikke kan tas i samme slengen -
å huske på jussen,
og at det står i grunnloven at jeg
fortjener skeive blikk
om jeg tar med fiskegratengen
på kollektivtrafikk,
og at jeg derfor måtte
starte å spise før 17:58,
er helt umulig.
Jeg kan komme på 400 idéer
på like mange sekunder.
Og selv om kjernen
kanskje aldri munner
ut i noe håndfast,
kaster hjernen
min ut et såpass
stort nett av ledninger,
at vi vinner NM i gjemsel,
og finner koblinger
til ting andre har begravd under
et berg av glemsel.
Og når et gjennombrudd
rett og slett
viser seg å bare være et skremmeskudd,
kan jeg, som en hakkespett,
utrettelig
dunke hodet mot et skrekkelig
hardbarka problem.
Men å takle at nå må vi gå
videre, og at dette ikke
er problemet som er mest
nødvendige å løse akkurat nå,
skjønne at folk flest
helst
vil gjøre noe ferdig iblant,
og å ikke alltid henge seg opp i det siste vi fant,
innse at noen ting kan vi ikke gjøre noe med,
at jeg klatrer opp feil tre,
det er helt umulig.
Jeg kan stå i et rom
med 28 halvutvikla hjerner tett-i-tett,
og få dem til å aldri glemme
at også små stemmer
har både sang- og stemmerett,
Og selv om jeg synes noe er lett,
forstår jeg alle måtene det kan være vanskelig -
og jeg kan få dem til å forstå
at tall ikke trenger å være så
fryktelig.
Og jeg kan fange
opp når noen føler seg fanga,
og at dette er alt for mye å få i fanget -
enten fordi de er småsyke,
eller fordi de ikke vet om de i ettermiddag,
nok en gang, må lage middag
til småsøsknene.
Men å hindre at mine egne tanker totalt
overdøves av 28 000 usikre tanker
fra overalt
(om å ikke passe inn,
om at det nok vanker
stygge blikk de må vasse i,
om det er var gym- eller TikTok-prestasjonen
som gjorde at invitasjonen
til overnattinga i helga uteble,
om å ikke se
om det var noe de gjorde,
som tilsier at de fortjener å bli kalt hore,
om å skjønne at de må håndtere en bråte
slag og spark
om noen skulle se de gråte,
om å bruke prøve-tida
på å bare skrive av
spørsmålene, for å ikke levere et blankt ark,
om å akseptere
at du aldri kommer til å prestere,
at voksne kun ønsker å se deg falle,
og aldri vil være noe anna
enn skapninger skapt for å gjøre deg forbanna,
ved å minne deg på at alt du gjør,
og er, er feil, og at du bør,
én gang for alle,
gi opp å bli likt,
og at det, tross alt, også er verdi i frykt),
å leve med å ikke få lov til
å ta fatt
(for dét har vi ikke råd til
siden vi ikke vil ha eiendomsskatt),
å leve med at 28 nervesystemer
sender engasjerte, nysgjerrige, irriterte, vakre, vaklende,
triumferende, og kvisete signaler rett inn på mitt,
er min kryptonitt,
og er helt umulig.
Jeg kan dele ut “Nobelpris i menneske”
til alle som fikser
det jeg ikke klarer. Og jeg trikser
med regnskapet
til jeg ender opp med så mye gjeld,
med evigvarende inflasjon,
at jeg aldri klarer å tette gapet.
Og jeg kan ta enhver kvalitet
ved med selv,
og forkaste den som en kuriositet -
som jeg i beste fall
gir samme kjærlighet
som en installasjon
i foajéen på et universitet.
Men å gi meg selv fred,
og lov til å ha tro på
at jeg kan finne et sted
hvor jeg kan få være god
på det jeg er god på,
er helt umulig.