ADHDikt
Umulig
Når jeg ser at det er noe
jeg ikke vet hvordan man gjør,
har jeg, selv om jeg ikke har gjort det før,
klokketro på at dét bare er midlertidig.
For det er presedens
for å anta at dette bare en framtidig
ferdighet jeg kan bruke mens
jeg lærer neste -
og dette gjelder det meste.
Men å skjønne at bussen
går 18:14, og det tar 9
minutter å gå til stoppet,
at jeg ikke bare kan hoppe
over at middagen tar litt tid,
og at den ikke kan tas i samme slengen -
å huske på jussen,
og at det står i grunnloven at jeg
fortjener skeive blikk
om jeg tar med fiskegratengen
på kollektivtrafikk,
og at jeg derfor måtte
starte å spise før 17:58,
er helt umulig.
Jeg kan komme på 400 idéer
på like mange sekunder.
Og selv om kjernen
kanskje aldri munner
ut i noe håndfast,
kaster hjernen
min ut et såpass
stort nett av ledninger,
at vi vinner NM i gjemsel,
og finner koblinger
til ting andre har begravd under
et berg av glemsel.
Og når et gjennombrudd
rett og slett
viser seg å bare være et skremmeskudd,
kan jeg, som en hakkespett,
utrettelig
dunke hodet mot et skrekkelig
hardbarka problem.
Men å takle at nå må vi gå
videre, og at dette ikke
er problemet som er mest
nødvendige å løse akkurat nå,
skjønne at folk flest
helst
vil gjøre noe ferdig iblant,
og å ikke alltid henge seg opp i det siste vi fant,
innse at noen ting kan vi ikke gjøre noe med,
at jeg klatrer opp feil tre,
det er helt umulig.
Jeg kan stå i et rom
med 28 halvutvikla hjerner tett-i-tett,
og få dem til å aldri glemme
at også små stemmer
har både sang- og stemmerett,
Og selv om jeg synes noe er lett,
forstår jeg alle måtene det kan være vanskelig -
og jeg kan få dem til å forstå
at tall ikke trenger å være så
fryktelig.
Og jeg kan fange
opp når noen føler seg fanga,
og at dette er alt for mye å få i fanget -
enten fordi de er småsyke,
eller fordi de ikke vet om de i ettermiddag,
nok en gang, må lage middag
til småsøsknene.
Men å hindre at mine egne tanker totalt
overdøves av 28 000 usikre tanker
fra overalt
(om å ikke passe inn,
om at det nok vanker
stygge blikk de må vasse i,
om det er var gym- eller TikTok-prestasjonen
som gjorde at invitasjonen
til overnattinga i helga uteble,
om å ikke se
om det var noe de gjorde,
som tilsier at de fortjener å bli kalt hore,
om å skjønne at de må håndtere en bråte
slag og spark
om noen skulle se de gråte,
om å bruke prøve-tida
på å bare skrive av
spørsmålene, for å ikke levere et blankt ark,
om å akseptere
at du aldri kommer til å prestere,
at voksne kun ønsker å se deg falle,
og aldri vil være noe anna
enn skapninger skapt for å gjøre deg forbanna,
ved å minne deg på at alt du gjør,
og er, er feil, og at du bør,
én gang for alle,
gi opp å bli likt,
og at det, tross alt, også er verdi i frykt),
å leve med å ikke få lov til
å ta fatt
(for dét har vi ikke råd til
siden vi ikke vil ha eiendomsskatt),
å leve med at 28 nervesystemer
sender engasjerte, nysgjerrige, irriterte,
vakre, vaklende, triumferende, og kvisete
signaler rett inn på mitt,
er min kryptonitt,
og er helt umulig.
Jeg kan dele ut “Nobelpris i menneske”
til alle som fikser
det jeg ikke klarer. Og jeg trikser
med regnskapet
til jeg ender opp med så mye gjeld,
med evigvarende inflasjon,
at jeg aldri klarer å tette gapet.
Og jeg kan ta enhver kvalitet
ved med selv,
og forkaste den som en kuriositet -
som jeg i beste fall
gir samme kjærlighet
som en installasjon
i foajéen på et universitet.
Men å gi meg selv fred,
og lov til å ha tro på
at jeg kan finne et sted
hvor jeg kan få være god
på det jeg er god på,
er helt umulig.
Angrep
Vi er under angrep.
Du må være stille, så de ikke hører oss.
For de er overalt - og vi er under angrep.
Og nå må du høre her:
Det er ikke vi som kjører her -
vi er bare passasjerer.
Og kjelkene
vi sitter på i, sklir om vi vil eller ikke.
Hører du skrittene på bjelkene
over oss? Hvordan de marsjerer
hvileløst fra side til side,
som om de svever,
og venter på at vi skal nyse
eller løpe ut i lyset
og røpe at vi lever?
Så når vi våkner, må vi passe på
å ikke tro at denne
dagen kan bli annerledes.
At det er fritt leide,
at det ikke er noen feide
mellom oss og dem.
At dette er en dag
for å gå opp og frem.
Nei, du må våkne med ladegrep,
for vi er under angrep.
Og de slår til når du minst venter det.
De slår til
når noen spør hvordan det står til,
og du enten må lyve,
eller nok en gang si
at du synes det er forferdelig pes
å puste.
Og når de ikke klarer å skyve
bort forferdelsen
nå du sier at du ikke ser en
variant av tilværelsen
du kan håndtere.
Og at du ikke kan huske
sist du likte å gjøre
noe av det du liker å gjøre.
Men du skjønner at dette
er flere
så sykt lei av å høre.
Og du blir stukket i ryggen,
når du uforsiktig ser inn i et speil,
og du bare ser feil,
og på badet ljomer “Styggen! Styggen!”.
Og når du kommer over et gammelt bilde,
av en smilende liten kid,
og du tenker: “Hva skjedde, lille venn?”
Og du ser at alle råvarene du hadde,
har du svidd
til en ugjenkjennelig, svart klump.
Og du får ikke lov til å kaste gryta
og alt tullet,
starte på nytt, prøve igjen.
Nei, du må spise kullet
hver dag, og smile, så de ikke ser
alt du ødela.
Og hvis du tror bombardementet
er over, så lover
jeg at det så vidt har begynt.
Og dette abonnementet
har også, levering på søndag.
Og de har spioner
og hemmelige agenter.
Som prøver å lure deg
og til å tro
at du har verdi
og innimellom får til no’ -
og til å gå utendørs på dagtid.
Og spionene henter
fram noe du fikk til i går,
som om dét har noe å si
all den tid
det tross alt ikke er i går i dag.
Og vi vet at gode ord (til deg)
bare er en bjørnetjeneste,
som ikke har noe
med din fortjeneste
å gjøre, og at de som sier dem,
_må_ være uvitende og/eller løgnere.
Og fienden har også lagt ut bjørnefeller.
Og hvis du ikke alltid ser ned i bakken,
med bøy i nakken,
så hogger de til rundt leggen -
akkurat i dét du trodde du kanskje
skulle klare å gjøre noe nytte
for deg i dag.
Og du kan ikke bare flytte,
eller hente,
ting som kan minne om prestasjoner
fra fortid eller framtid, og forvente
at du gjør deg fortjent dagens rasjoner.
Og vi vet at ingen andre
kan leve på dine vegne,
og at alt som teller,
for å fortjene en nokså ren
rasjon av oksygen,
er det du får til aleine.
Og det burde være mulig
å ikke være helt ubrukelig,
selv om du er under angrep.
Nei, så du må holde deg her inne
i bunkeren med meg.
Til tiden er inne,
og alle har gått lei.
Fanga
Jeg skulle gjerne ha starta på middagen -
og jeg prøver ikke å hale
ut tida, men jeg sitter fanga i Tårnet i Hanoi.
Og jeg kan (så vidt) kan se deg, ut av den lille ruta,
men de bant
meg fast. Og jeg får ikke komme ut før jeg finner ut av
hvilken av vaktene som snakker sant,
og flyvehastigheten til en svale.
Jeg skulle gjerne ha starta på middagen…
Men celledøra skal få et malingstrøk,
og fargen de har valgt må være en spøk -
for den passer absolutt ikke til steinveggen og jordgulvet.
Og uten at jeg ser at de har noen gode grunner,
har de ikke tenkt å skrape før de grunner -
jeg kan jo ikke la dem holde på med dette tullet!
Og jeg skulle gjerne har starta på middagen…
Men bødlene prøver å få på plass en fagforening,
for å få økser uten sprekker,
og for å få dekka arbeidsantrekka,
som blir fulle av flekker.
Men ledelsen ønsker ingen bedring,
og sier, “Nei, det er tida for å kutte”,
og at de må slutte
å kreve frynsegoder
i tillegg til gleden av å kappe av hoder.
Så jeg kan ikke starte på middagen helt enda -
det håper jeg du skjønner.
For jeg har henda
fulle, lenge før jeg har funnet ut av
hvordan man rømmer.
Flyplass
Lenge før den forrige idéen har letta,
ruller den neste ut på rullebanen.
Og før den har har rukket å sette
på «Fest setebeltene», triller neste
ut hakk i hel.
Og før den har har rukket å sette
på «Fest setebeltene», triller neste
ut hakk i Helvete - det er hakk i plata.
Og vi hakke mata passasjerene,
som skuler på det irriterende
helikopteret som letter triumferende.
Radiosignalet er for veikt,
og bakkemannskapet i streik.
Og for dem i tårnet, har det tårna seg så opp,
at flygelederen er gåen,
og resten har sagt opp.
Men det er jo ikke lett, da -
når piloten som er preppa på “propellfly til Oppdal”,
brått får i oppdrag å mellomlande på Månen.
Drone
Jeg er drone som flyr høyt -
men langt fra alle andre.
Og herfra ser jeg ikke at
båten tar inn vann,
at hun har mista en tann,
og at plenen er for lang.
Og det er ikke mulig å klandre
noen som ba om bil, men fikk en som
svever - men la det ikke være noen tvil:
Her oppe er det ensomt.
For skyer er ikke særlig til selskap.
Så du må ta til takke med din egen galskap.
Det er et spill for galleriet,
men jeg er på innbytterbenken.
Føler meg som Blücher:
alle roper “Senk’n! Senk’n!”
Men jeg hadde landa om jeg kunne -
eller aller helst forsvunnet.
Jeg skulle ønske at ikke alt jeg så
var det andre ikke ser - men også kunne få
se at, nå må alle øse, og slutte å sløse
bort luft på å fly bort fra dette sekundet.
Men jeg hadde landa om jeg kunne.