Albatross

Jeg har fått meg min første uvenn.
Han er tre meter lang,
men
selv om han kommer flyvende gang på gang,
er det ingen andre som ser ham.

Men jeg vet, at hvis det hadde vært fritt fram,
ville vi slite,
og alt hadde blitt kaos.
For jeg vet, at leiligheten vår,
og livet vårt, er altfor lite
til å også romme en albatross.

Det er derfor jeg bruker
så mye krefter, på å holde ham unna.
Selv om det nesten sluker
meg, vil jeg passe på at ikke vi drukner, i en foss
av fjær og dritt,
fra en albatross.

Og jeg vet at jeg blir litt
stille i blant – og kortere mot deg enn jeg bør.
Men det er fordi jeg kjemper, med nebb og klør,
mot en fugl jeg vet du ikke ser.
Men nå orker jeg snart ikke mer.
For jeg er så lei, av å veive med armene,
og å ikke kunne stå med rakk rygg
– som om jeg var Johan Olav Koss.
Sånn ting er nå, er ikke liv laga…
Så kanskje jeg, når jeg blir utrygg,
og hører vingeslaga,
kan få hviske “albatross”.

Kanskje dette kunne blitt både mitt og ditt?
Og jeg skjønner at det kan høres ut som om det ikke monner
– men jeg har funnet ut av han ikke kommer
(like ofte) hvis vi kan høre på litt
roligere musikk i bilen vår.
Eller hvis vi husker å skru på kjøkkenvifta når
vi laget mat – og er like iherdige
på å skru den av igjen når vi er ferdige.
Andre ganger, selv om jeg vet det er en kort strekning,
trenger jeg bare hjelp med å søke dekning.
Og at du vet at det ikke
er deg jeg gjemmer meg for, når jeg får dét blikket.
(I alle fall ikke nå lenger.)

Og jeg vet at det jeg ber om er ting de fleste ikke trenger.
Men jeg forsøker å tenke at det ikke er rart,
siden det å bli jaga av et slikt fjærkre, tross
alt ikke er noe alle har erfart.
Og tenk så fint – hvis jeg kunne brukt energien på oss
i stedet for å sloss
med en albatross.