Ønskeliste

Jeg vet jeg ikke har vært snill
(nok) i år.
Men, sånn i til-
felle, har jeg likevel
skrevet en ønskeliste.
(Den er lik som den i fjor.)

Jeg ønsker meg fred på jord,
og at alle barn (og voksne, for den slags skyld)
får med seg niste
hjemmefra.

Jeg ønsker meg en ullgenser, som ikke klør,
og noen flere bøker – så jeg får påfyll
av ting jeg skammer meg over at jeg ikke gjør.

Jeg ønsker meg flere kaffikopper,
og å ha det gøy.

Og jeg ønsker meg noen propper,
med støydemping,
som funker for støy
som kommer innenfra,
så jeg ikke må sette på podkast
bare jeg skal ut med søpla.

Jeg ønsker meg en ukedag til,
hvor jeg kan gjøre hva jeg vil,
så jeg får kommet ajour med røkla.

Jeg ønsker meg en telefon-
samtale jeg ikke trenger å grue meg til.

Jeg ønsker meg et speil,
med en fyr inni jeg kan være mild
mot, som har færre feil
og vil være på lag.

Jeg vet jeg ber
om litt mye – men jeg ønsker meg
en middelmådig dag,
som var hverken mer
eller mindre enn den skulle være.

Jeg ønsker meg interesser
som ikke er så sære.
Jeg ønsker meg abonnement
på skamløst engasjement.
Jeg ønsker meg ord jeg bare raska
sammen idet jeg sa dem.

Jeg ønsker meg en leilighet
jeg kan være fornøyd med å ha vaska
selvom
jeg burde gjort det mye tidligere.

Jeg ønsker meg øyne som innimellom
holder kjeft om hva de ser,
og som kan lukkes på begge sider.

Jeg ønsker meg lavere tempo
og en motor som ikke har så høy hastighet
at jeg må slure for å tåle kontakt med andre.
At jeg ikke må bedøve for å berøre.

Jeg ønsker meg en idé
det ikke gjør så vondt å ikke gjennomføre.
Eller, aller helst trening
i å ha færre idéer,
og godet
å ikke ha en mening.

Jeg ønsker meg én tanke om gangen.
Et hodet
som ikke er som om noen har satt
alle TV-ene på utstillinga på hver sin kanal.

Jeg ønsker meg en enkel oppgave,
som jeg kan bruke mindre energi på å gjøre,
enn jeg bruker på å kave
og å ikke røre
den.

Jeg ønsker meg en indre klokke som går helt
riktig – som bruker 12 timer på én runde,
og som har tallene og streken jevn fordelt,
sånn nogenlunde.

Jeg ønsker meg en vane,
som er god for meg,
som jeg ikke stritter
imot, og som ikke barer varer i korte snutter.

Jeg ønsker meg ti minutter
hvor jeg bare sitter.

Jeg ønsker meg seng som frister
på kvelden. Og en uthvilt morgen,
med et lass
av pannekaker, avis og oolong.

Jeg ønsker meg en plass
som passer noen med min fasong.
(For det er så slitsomt å alltid
måtte trekke inn hjernen.)

Jeg ønsker meg et øyeblikk
helt uten innbilte farer,
og hvor det travleste som skjer er skyer som langsomt klarner.
Et øyeblikk hvor susinga i trærne
ikke overdøves av tanker som farer,
og hvor den sterkste følelsen er vinden
som snitter huden.

Jeg ønsker meg stillhet
som består.

Jeg får være litt snillere neste år…