Eller Er Det Sykeliggjøringen Av ADHD Som Er Problemet?

Jeg føler meg ikke syk, og jeg føler at jeg er en del av en solskinnshistorie.

Derfor blir jeg matt når folk, som for eksempel Rakel Haugen Strand i Aftenposten nylig, mener jeg er syk og at min historie er et problem.

Flere av poengene hennes om skolen er jeg hjertelig enig i. Og som lærer er dette ting jeg har sett på nært hold.¹ Men flere ting hun, og flere med henne, sier skurrer fælt for meg…

Solskinnshistoria

Selv om jeg klarte meg fint på skolen (inkludert høyere utdanning) — så har livet likevel vært prega av runder med utbrenthet, angst og enorme mengder selvbebreidelse ovenfor hvorfor ting som er lette for andre kan være så forbaska vanskelig for meg. Derfor var det utrolig verdifullt da jeg, i starten av 30-åra, fikk en ADHD-diagnose. Det er særlig to grunner til denne verdien:

Den ene handler om følelser

Det var deilig å kjenne på at ting falt på plass, og at min egen historie plutselig rimte. Og det er fint å kjenne at jeg ikke er aleine om å ha et hode som fungerer som det gjør.

Det har også vært mye lettere å akseptere at jeg er som jeg er. Og med et rausere sinn klare å gjøre nødvendige tilpasninger i livet for at jeg kan takle det jeg er dårlig på, og tillate meg selv å være god på det jeg er god på.

Den andre handler om rettigheter

For noen kan dette være å få rett på tilpasninger “utover normalen” i skolen. Men som voksen var det viktigste for meg tilgang på medisiner.

Her er greia…

• Det finnes to hoved-typer ADHD-medisin — og i tillegg varianter blant disse.
• Ulike personer vil ha ulike reaksjoner på disse: Både positive og negative.
• Personlig mener jeg “alle” med ADHD bør prøve forskjellige former for medisinering, for å finne ut hva som gir best netto-resultat.
  • Og et helt legitimt alternativ her er å lande på “ingen medisinering”.

For meg funka Ritalin helt middels… Men Aduvanz fungerer veldig godt! Jeg er ikke plaga av bivirkninger, og jeg føler meg som en skarpere og mer skjerpa versjon av meg selv. Det gir meg litt samme følelsen som når jeg (omsider) vasker brillene mine, og ting blir litt klarere. Men jeg blir likevel ikke “en annen” selv om jeg vasker brillene mine…

For meg bidro altså ADHD-diagnosen til at jeg både klarte å gjøre ikke-medikamentelle grep i eget liv og sinn, og at jeg har fått tilgang til medisin som gjør hverdagen, og livet for øvrig, vesentlig enklere å håndtere. Jeg ser med andre ord ikke det store problemet…

I en høyrehendt verden er venstrehendte syke

Jeg ser på det å ha ADHD som en variasjon av normalen som hverken har positivt eller negativt fortegn.² Men likevel er realiteten at vi har en verden (og ikke minst en skole) som, i snitt, passer bedre for dem med en nevro-typisk hjerne. Og som en følge av dette, trengs det tilpasninger. Litt som at enhver skole må ha noen venstrehånds-sakser!

Og jeg tror det er viktig at vi beholder en dobbel tilnærming her:

1. Både fokus på det ikke-medikamentelle (og gjerne starte her — også før diagnostisering),
2. og på å utforske medisiner.³

Det blir helt feil av meg å si “Men jeg får mye hjelp av medisiner, og har ingen bivirkninger, så alle med ADHD må gå på medisiner!”. Og en nærliggende fallgruve er å neglisjere det første punktet fordi det er lettere å bare “pushe piller”. Sistnevnte ser vi et godt eksempel på når Haugen Strand skriver: “Men en ny studie viser at 98 prosent av barn med diagnosen får tilbud om medisiner. Kun 16 prosent får tilbud om annen behandling.”

Samtidig synes jeg medisinering av ADHD til tider problematiseres overdrevet mye… Noen ganger er dette fra noen med diagnosen som har hatt en negativ opplevelse selv — og som, med kjærlighet(!), ikke ønsker at andre skal få samme negative opplevelse. Men om det er fra slike kilder, eller fra andre (med mer eller mindre peiling), synes jeg man for ofte glemmer alle dem som faktisk får det mye bedre med medisiner.

Det er likevel viktig for meg å påpeke at alt blir mer komplisert når man snakker om barn: Her mener jeg det bør være en høyere list når det gjelder medisinering — samtidig som jeg mener det er viktig å ikke lukke døra.

Det er mange deler av samtalen rundt dette jeg synes er flott og viktig!

Svikter vi en vesentlig del av elevgruppa med måten vi har lagt opp skolen på?

Hvilke ikke-medikamentelle grep kan gjøre livet greiere for personer med ADHD og andre med liknende symptomer? Disse grepene kan blant annet være personlige, på skolen, på arbeidsplassen og i relasjoner.

Rett og slett: I en verden full av menneskelig variasjon, hvordan sørger vi for at den er så grei som mulig for så mange som mulig?

Men når jeg hører at stadig flere får ADHD-diagnose, og at stadig flere får medisiner, så er hovedtanken min: “Så bra!" Jeg tenker ikke: “Ånei, huff — nå er det flere som lærer noe viktig om hjernen sin, og som får prøve medisiner som kan gjøre livet lettere…”

Legg for eksempel merke til når folk bruker begrepet “medisiner” og når de bruker det mer negativt klingende ordet “piller”…

Ta en titt på denne statistikken:

Den omhandler andel rapporterte venstrehendte, fra 1900 til 1940.

En person i 1940, som ser på disse tallene, vil kanskje frykte at: “Om få ti-år vil alle være venstrehendte!” Men ingen er vel overrasket over fortsettelsen:

Mest sannsynlig var alltid rundt 12 % av amerikanere venstrehendte. Og den voldsomme økninga, i en periode, handla om økt aksept.

Jeg kan selvsagt ikke si dette med sikkerhet — men jeg tror oppriktig at “økningen” i personer med ADHD primært handler om at vi finner fram til den faktiske andelen.⁴

(Dét sagt, tror jeg også vi har utviklet teknologi, og en økonomi, som er som en parasitt som tærer på folks oppmerksomhet. Og at dette fører til økt rapportering av enkelte ADHD-symptomer. Men dette er en sak for en annen gang!)

Haugen Strand trekker fram at mange på Island tyr til det private for diagnostisering. Kan dette være fordi folk sliter med å bli tatt på alvor av det offentlige? Det å være gnien på en slik diagnose er, samfunnsøkonomisk, å spare seg til fant. Venstrehendte er mye mer produktive når de får lov til å primært bruke venstrehånda!