Maskiner, KI, og verdens viktigste spørsmål
Melding fra 2024: Jeg skreiv dette innlegget våren 2023, da KI-verktøy var veldig nye. Siden da har jeg landa på at jeg ikke ønsker å bruke slike verktøy til å skape bilder. Dette innlegget har to av disse, men siden det er kritisk til disse verktøyene (og forklarer litt av grunnen til at jeg for øyeblikket ikke vil bruke dem), så har jeg latt dem stå.
Først, en forenkla historietime:
I store deler av menneskers eksistens, har teknologi (ofte i form av maskiner eller verktøy) erstattet manuelt arbeid, og ført til økt produktivitet. Trykkpressa erstatta munker som kopierte opp bøker for hånd, telegrafen reduserte behovet for postbud, maskinelle vever førte til færre og færre arbeidstimer per stoffenhet, og fotografering reduserte antall profesjonelle portrett-malere.
Vanligvis erstatter ikke teknologien yrkene den påvirker helt. For eksempel er det fremdeles mulig å få seg en skreddersydd dress - men det er en liten del av klesindustrien, og for det meste forbeholdt de rike. Det gamle blir til nisjer, hobbyer, håndverk og/eller kunst.
Her er noen av de positive følgene av dette:
1) Det skapes nye jobber i de påvirkede industriene.
Det trengs folk for å bygge, reparere og operere maskinene. Vi mister portrettmalere, men får fotografer. Et viktig spørsmål er likevel, hvor meningsfulle, sunne og rettferdig betalte er disse nye jobbene?
2) Den økte effektiviteten reduserer kostnaden til varer, og gjør dem tilgjengelige for en større andel av befolkninga.
Motorola DynaTAC 8000X kosta $3.995 (tilsvarende over $10.000 i dag) i 1983, mens Google Pixel 6A koster rundt $350, og kan åpenbart gjøre mye mer. I tillegg til økt komfort og mer tilgang på underholdning, har teknologi også ført til bedre helse og betraklig økning i forventa levealder. (Men reduserte priser har også økt forbruket vårt langt forbi hva som er bærekraftig. Dette dilemmaet fortjener en egen artikkel, som jeg skal skrive seinere!)
3) Når folk har mer tid (og penger) tilgjengelig, skapes det jobber vi ikke “hadde hatt tid til” ellers.
Det første eksempelet på dette, var gjennom jordbruksrevolusjonen (jordbruk er også teknologi): Tidligere måtte alle være jegere eller samlere, siden én person ikke kunne skaffe mye mer mat enn til å mette seg selv. Etter at vi fikk bønder, derimot, fikk en del av befolkninga mulighet til å gjøre andre ting enn å skaffe mat. Dette førte til spesialisering og yrker, som igjen ga oss mulighet til å holde på med ting som byer og organisert religion.
Sagt på en annen måte, antallet hundefrisører og interiørdesignere korellerer med overskuddet i et samfunn.
Den kunstige revolusjon, og utilsikta konsekvenser
Jeg har ikke noe grunnlag for å si at kunstig intelligens (KI) kommer til å påvirke samfunnet like mye som jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon (kanskje er tilgangen på internett er en bedre sammenligning). Men vi kan likevel ta lærdom av disse overgangene.
KI kommer til å bli en stor del av samfunnet - både privat og i arbeidslivet (og i utdanning - som jeg ikke vil berøre her). Og på samme måte som med framveksten av industri, kommer vi til å få utilsikta konvekvenser vi må forholde oss til - også utenom spørsmål knytta til økonomi og etikk. En av de største konsekvensene av den industrielle revolusjonen, er klimaendringer. Først klarte vi ikke å forutse dette, og etterpå har vi vist at vi sliter kraftig med å løse problemet. Vi får håpe at vi ikke gjør samme feilen med KI, uansett hvilke problemer det er snakk om.
1) Før inn mennesker. 2) Få ut produkt.
KI-verktøy for ting som skriving og generering av bilder, har noen spesifikke etikk-utfordringer som de fleste andre disruptive teknologier ikke har hatt. Arbeid og åndsverk til de samme personene teknologien skal erstatte, er essensielt for at teknologien i det hele tatt skal fungere. Microsofts nye versjon av Bing, er et godt eksempel:
Søkemotoren ønsker å gi deg svarene uten at du trenger å gå til andre nettsider. Men den eneste måten den får til dette, er ved å skrape de samme nettsidene for informasjon. (Google har lenge gjort noe lignende, som selvsagt også er galt.)
Vi ser noe lignende med bildegeneratorer (det samme gjelder mange anvendelser av tekstgeneratorer også): Den eneste grunnen til at jeg kan be Stable Diffusion om å generere et bilde a la en spesifikk kunstner, er at modellen har blitt trent på arbeidene til den samme kunstneren jeg nå ikke trenger å hyre. Og ingen spurte kunstneren.
"Maskinen" som genererte bildet over, i stilen til Vincent van Gogh, av en maskin som maler et bilde i stilen i van Gogh, hadde ikke eksistert uten at den hadde blitt matet arbeidet hans.
Dagens lover er relevante for rettsakene som pågår nå. Men de er ikke relevante for etikken bak, og heller ikke for de KI-tilpassa lovene vi sårt trenger. Disse lovene må førge for at man ikke kan bruke artisters arbeid uten de tre C-ene:
- Consent (samtykke),
- Credit (henvisning) og
- Compensation (kompensasjon).
Dersom verktøyet ikke er i stand til å gi tilstrekkelig henvisning og kompensasjon, kommer du ikke til å få kunstnerens samtykke. Og i såfall burde det rett og slett ikke eksistere.
Vil KI-verktøy kunne brukes til å utvikle og forbedre kreativt arbeid? Absolutt! Men det endrer ikke at jeg mener måten disse verktøyene er laget på er gal.
Så selv om teknologi har erstatta manuelt arbeid flerfoldige manger, og vil fortsette å gjøre det (også innen kreative yrker), så mener jeg likevel disse verktøyene har noen særegne etiske problemer.
Hvem får glede av økt effektivitet, og hvem glemmer vi?
Det har lenge vært snakk om at KI “tar jobbene våre”, for eksempel rundt lastebilsjåfører. Og selv om det nok kommer til å ta lengre tid enn Elon Musk sier, så forstår jeg godt at flere er redde for jobbene sine.
For selv om teknologi skaper jobber (i tillegg til å fjerne dem) - passer disse nye jobbene til de samme folka som blei erstatta? Vi er vitne til større endringer over kortere tid enn generasjonene før oss. Teknologiutviklinga er rask, mens vi mennesker fortsatt er ganske langsomme kjøttsekker.
Kanskje verdens viktigste spørsmål
Statistikken som sammenligner produktivitet og arbeideres lønn i USA, er en av de mest avslørende statistikkene jeg vet om. Den mørke linja viser produktiviteten, og den lyseblå viser arbeideres lønn. Her er grafen fra 1948 fram til 1979:
Etter hvert som folks arbeid var mer effektivt (og produserte mer), blei også lønna deres forbedra. Og la oss ikke glemme at også arbeidsgiver fikk økt profitt her - de delte rett og slett på økninga.
La oss se på fortsettelsen:
Noe skjedde på starten av 80-tallet, som gjorde at arbeiderene ikke lenger fikk ta del i den økte produktiviteten! (Jeg har i utgangspunktet ikke et problem med at noen blir rike. Men jeg har et problem med hvor rike folk blir, og hvor mye det er på bekostning av planeten og folk som har mindre enn dem.)
Utviklinga til den norske arbeidsuka, er et interessant eksempel som introduserer en ny “valuta” til diskusjonen
I 1915 blei en standard arbeidsuke satt til 54 timer. Siden blei den redusert flere ganger, og sist i 1986 - til 37,5 timer.
Dette fører meg til det store spørsmålet jeg snakka om, som jeg virkelig mener er et av verdens viktigste:
“Hva gjør vi med resultatene av økt produktivitet?”
Vi kan godt si at framskritt og økt produktivitet er uungåelig. Men hvem som får glede av den, er definitivt noe som påvirkes av intensjoner, makt og politikk. Et klassisk argument fra folk som ikke mener det er så viktig å gjøre noe med den store ulikheten i verden, er at levestandarden har økt så mye i verden. Det er selvsagt sant, men den mest relevante sammenligninga er ikke 1923 og 2023 - men vår 2023 og en teoretisk 2023 hvor vi klarte å fordele godene bedre. Historien til arbeiderklassa i USA (og mange andre steder), viser hvordan økt produktivitet helt fint kan gagne de få mye mer enn de mange.
Grunnen til at jeg trakk inn arbeidsuka i Norge, var for å se på en annen måte vi kan høste godene av økt produktivitet: tid.
Nå viser også grafen at det er litt rart at vi plutselig stoppa nedgangen for nesten 40 år sida. Men et annet eksempel på måten det norske samfunnet gir folk tid, er gjennom foreldrepermisjon. Vi får rett og slett et år fri, som de fleste andre ikke får.
Grunnen til at jeg mener spørsmålet er så viktig, er at det berører to av de største utfordringene våre: Klimaendringer og ulikhet. Vi må sørge for at alle får glede av den økte produktiviteten og verdiene som skapes av nye teknologi. Samtidig bør vi ta ut en del av disse verdiene i tid, og ikke kun i velstand, fordi planeten vår ikke takler evig vekst.
Selv om det kanskje kan høres ut som om jeg er veldig negativ til både teknologi generelt og KI spesielt, så er ikke dét tilfelle. Hvis vi ser på smarttelefonen: Det er jo fantastisk at “alle” har tilgang på kommunikasjon, informasjon, underholdning, kameraer og mye mer. Og jeg tror virkelig at det er mulig at KI kan være til stor glede for menneskeheten. Men, vi kan ikke la oss blende og glemme de etiske utfordringene bak, og måten den kan konsentrere enda mer makt og penger hos noen få.