Nei, det er ikke "gutter" vi må tilpasse skolen til

La oss si jeg og en dame er de siste to passasjerene ombord på et fly, og det er to seter igjen: Ett vanlig, trangt sete, og ett ved en nødutgang med god beinplass. Hvem av oss bør få den romslige plassen? Alle vet jo at menn er høyere enn kvinner, så da bør vel jeg få det? Men jeg er “bare” 1,75 meter høy - og hvis kvinnen er Kristine Breistøl, håndballspilleren på over 1,90, så bør selvfølgelig hun få den gode plassen! (Og særlig hvis jeg får en autograf.)

Kanskje er dette med for lite beinplass på fly et utstrakt problem. ¹ Og dette fant vi ut ved å undersøke “Hvorfor flere menn enn kvinner klager på flyseter”. Men selv om utgangspunktet var “kjønn”, så er dette kun en indikator. Og den relevante faktoren er “beinlengde”. Så hvis noen så hadde gått i tog under parolen “Bedre flysete-tilpasning for menn!” ville jeg og Kristine stussa: For jeg, som mann, har jo grei plass, mens hun har det ikke. Parolen burde i såfall være “Bedre flysete-tilpasning for folk med lange bein!”.

Dette innlegget er ikke en kritikk av Mannsutvalget - som jeg både synes det var riktig å sette ned, og som jeg synes har kommet med flere gode forslag. ² Men det er kritikk av utsagn som dette, fra SVs Torgeir Knag Fylkesnes, om at vi må tilpasse skolen bedre til gutter. For, når det gjelder de fleste forslagene om skole, så er ikke kjønn relevant.

To eksempler, er noen tiltak jeg er stor tilhenger av: Mer fleksibel skolestart, og en mer praktisk skolehverdag. La meg ta meg selv som eksempel:

Ikke bare er jeg mann (og forhenværende gutt) - i tillegg er jeg født seint på året, og har jeg ADHD! Dermed tyder jo alt på at skolen må ha vært en prøvelse, og at disse tiltakene ville vært midt i blinken for meg. Men en annen viktig faktor ved meg, er at jeg alltid har vært det vi på fagspråket kaller “himla nørd” - noe som er ganske nyttig i en teoretisk skolehverdag. Søstrene mine hadde lært meg å regne på den lille tavla på kjøkkenet, og jeg håpte jeg kunne lære enda mer om dinosaurer - så var sprengklar for å starte på skolen. Jeg passet inn like godt som i flyseter.

Vi bør være mer fleksible når det gjelder barn det vil gagne å få hygge seg i barnehagen ett år til, og vi bør tilpasse skolen bedre for dem som vil blomstre i en mer praktisk hverdag. Det at gutter er overrepresentert i disse gruppene må ikke få forstyrre for mye av dette arbeidet.

“Men er det så farlig, da?”

Det er særlig to grunner til at jeg mener denne distinksjonen er viktig:

Dersom du går inn på en skole, vil du se gutter som elsker livet bak en pult, og jenter som ikke ser poenget. Og vi mennesker er skrudd sammen slik, at når vi ser med våre egne øyne at dét vi blei fortalt ikke stemmer, så forkaster vi dette. Så den første grunnen er at vi ikke må la en viktig sak svekkes slik. Det tar også bort fokus fra de tinga hvor kjønn faktisk er relevant, sånn som Brede Hangelands uttalelser om mannlige forbilder. Jeg tror det er veldig sunt å ha forbilder av ulike kjønn - men det har likevel verdi med en god kjønnsbalanse blant voksenpersoner i livene til barn og unge.

Den andre er at vi unødvendig splitter befolkninga i to - og at diskusjoner rundt kjønn fort utvikler seg til “oss mot dem”. De delene ved skolen som folk sier favoriserer jenter foran gutter, er jo levninger fra en tid hvor jenter ikke fikk lov til å gå på skole en gang! Da blir det feil for meg når kvinner nærmest får skylda for at jenter tilfeldigvis (i snitt) takler dette bedre. “Skolehaterne”, som Fylkesnes snakker om, finnes absolutt. Men blant dem er det både gutter og jenter, og jeg vil heller at vi skal stå samla om å gjøre skolehverdagen bedre for dem. For alle er de “våre barn” - uansett kjønn.